So er dagen komen. Eg sit her midt i livet og kan ikkje noko anna enn å skrive ut litt dialog for å hjelpe ein ven ut av dialognauda han lid av. Han tykkjer det er so ilt og so fælt at alle desse setningane som kjem ranglande når du ristar på manuset, er så ut i grautskodda lange, med bisetningar som får ein til å tenkje på gardiner ein aldri registrerte og møbler som aldri sto på den plassen dei skulle gjere, dersom ein då var medviten om dette, medan ein tok ut skilmissa.
(skodespelaren er ikkje det, han klarer ikkje å skilje seg frå sin eigen tekst og om dette handlar denne teksten om)

(dialogvarsel)
- Det er greit det. Eg fortener det sikkert. Eg var ikkje snill. Eg forsto henne ikkje. Eg såg for mykje på TV. Eg høyrde aldri på kva ho sa, eg berre venta på at ho skulle bli ferdig, slik at eg kunne lese avisa mi i fred. Når eg ikkje får sex, og det er jo regelen i ekteskapet, vil eg lese i bok i fred og ro eller studere sportssidene. Det er slik eg er, eg kan ikkje berre sitte og nikke til den kaklinga. Så det var OK at det gjekk som det gjekk. Nå veit eg kor eg står, ho kan ta alle tinga sine og våre ting og flytte, eg treng ikkje gardiner og tepper på golvet, berre eg får behalde flatskjermen

(dialogvarsel over)- dette var for dårlig:

Så ein epistel eg ein gong skreiv som søknad til Askehaugens Forlag sin forfatterskule:
(det var om høsten, fristen var kort og jeg måtte skrive noen siden om et bilde som forlaget hadde slått opp, dette var testen,) - her kommen den- på garpebærgensk



Denne apoteker Høyer burde visst bedre. Jeg vil vel si at en slik selvbevissthet stort sett alltid ender med døden. Jeg tror at han står i ledetog med selveste djevelen. Jeg kan ikke forklare hans suksess som apoteker på noen annen måte. At jeg nå må bestemme eller finne ut om han er besatt av det onde, er min gudsplikt. Jeg er ikke sikker på om konen er det. Her i Bergen by har vi jo en god tradisjon for hekser, men akkurat denne Dorthea Høyer er altfor vakker til å være heks. Jeg mener Gud har sagt til meg (under en viktig forbønn for bymuren) at han vil skjenke henne til min ekteviv. Eller mente han at hun også er besatt av det onde? Har hun ridd på kosteskaft til Bloksberg?

(dette har hendt):

BERGEN: Vi er i høymiddelalderren. Garpegenetiven er i ferd med å innføres av sleske handelsmenn fra Lübeck. Byen er rik av handelen med tørrfisk og sild fra nord og korn fra Tyskland. I kirkene går avlatspressene varme av alle pengene som kommer inn. Apoteker Høyer gjør det godt. Han har studert i Nederland under den store Clusius og har lært mye bra av den karen. Apoteker Høyer har lært mer enn sitt Fadervår. Han har ervervet seg omfattende kunnskaper om urtemedisin, såvel til innvortes som utvortes bruk. Sloans liniment er ennå ikke oppfunnet, men Høyers Hårvann selger godt. Apoteker Høyer er i ferd med å bli en rik mann og har allerede foretatt sitt portrett.

Han skal vi ta. Han må ikke tro at han kan gjøre akkurat som han vil bare fordi apoteket går godt. Hvilken bespottelse mot Gud er det ikke å la seg avbilde som en kardinal. Purpur er forbeholdt de lærde og kirken, tenkte en bister byskriver Beyer, som endelig hadde fått fingeren ut og fått kastet apoteker Høyer i fengsel. Sammen med en del andre byborgere, forsåvidt alle med tyskklingende navn, f.eks. Irgens uttalt med veldig tydelig skarre-rrrrr, hadde han konspirert og fått det for seg at apoteker Høyer var djevelens barn.

- Han må vi brenne og pine. Han må være djevelens barn. Vi kan ikke ha sånne som han i vår by. Han har vært langt ute i Europa og studert. Vi kan ikke stole på han. Vi vet ikke hvor vi har han. Han er ikke til å bli klok på. Han dyrker helt unødvendige blomster i sin hage. Han får sendt ukjente og djevelbesmittede knoller og løker, såvel som rizomer og urteaktige vekster, fra Nederland. Eller Bysants, sa Beyer til seg selv, mens han tenkte på saken. Burde apoteker Høyer, som forøvrig var en djevel til å dyrke Bulmeurt, dømmes til døden? Eller burde han få en liten straff i form av inndragelse av all hans formue, realkapital og tilgodehavender og så jages fra byen? Burde han skattlegges hardt, men holdes i arbeid slik at bykassen kunne etterfylles med jevne mellomrom? Burde han stigmatiseres som jøde og plasseres i en egen getto, f.eks. oppe på Nygårdshøyden eller utenfor byporten?

Slik gikk dagene, mens byskriver Beyer tenkte sine tanker. Han mente at Gud hadde gitt han beskjed om at fruen, den underdeilige Dorthea med de to rådyrkalvene, kunne passe som fru Beyer. Eller bykassens ve og vel? Bålet eller bulmeurtutsalg? Han formastet seg over denne egenrådige Høyer, apoteker Høyer, som han hadde hatt mange samtaler med. Beyer, byskriveren, hadde sin jura fra Bonn, en ikke helt laudabel, men slett ikke illaudabel eksamen heller .

- Tenk å motsi meg, jeg som er byskriveren! Sånne folk må vi hive på bålet. De er besatt av djevelen. Vi kan ikke ha slike i vår by. Vi kan ikke ha folk som taler med mange tunger samtidig. Vi kan ikke ha folk som spøker med urters virkning på kropp og sjel! Vi kan ikke ha folk her i byen som taler i gåter bare fordi de har studert i Leyden. Vi må få han på bålet straks, bare jeg finner en hjemmel, tenkte Beyer biskt og bramfritt.
- Dette var før den tiden fullriggerne hadde invadert de store hav og uttrykket splitte mine bramseil var lite utbredt. Beyer visste heller ikke hvordan han kunne splitte bramseil eller snu rånokken etter vinden.
- Men jeg vet godt hvordan jeg kan reise kjerringa på tørra møkka, sa Beyer til seg selv, kanskje litt innadvendt, men likefull ved sine alle fem.

Samtidig, i en fangekjeller like borte der Oscarsgaten går nå og hvor vi har en litt dårlig tapasrestaurant (dvs. de som bor i Bergen nå):

Et brev apoteker Høyer får smuglet ut til sin kone

Kjære deg min Dorthea. Mine lenders lyst og lenestol, min sinns stråleglans, min trøst og flamme! Får jeg ikke treffe deg nå, kan det være det samme!
(fra innledende spøk til brevalvor, her tar brevet en alvorlig vending.

”Fordi jeg elsker blomstene mine nesten like høyt som deg. Husk å plante løkene du får tilsendt, ellers dør dem. Jeg er engstelig for mine anemoner. Jeg tror jeg snart er ute av fengselet, jeg er beskyldt for å ha underslått penger fra bykassen og alle ved sine fulle fem vet jo at jeg ikke har tilgang til bykassen. Dette ordner seg. Husk å vanne blomstene! Baii! Låvv ju. Din vyrde husbond. Eg er enno hugteken i deg. Du angar like godt som Crocus tommasinius.

Samtidig får byskriver Beyer stadig flere innspill i saken. En suplikk her og der, en SWOT-analyse og det blir fort en del dødsdommer av det.

Men hvordan kan jeg være sikker på at det å snakke mange språk samtidig er et sikkert tegn på at man er besatt av djevelen? Står det noe om det i Vulvata? Hennes to rådyrkalver må være et sikkert tegn fra Gud om at hun er min! Det finnes bare to kvinnetyper. Mine. Og andres. Og forsåvidt de som rir på kosteskaft natten lang. De er annerledes, særlig etter at de har smurt sitt kjønn inn med bulmeurt-ekstrakt. Da får de jo et blikk som ligner på et Belladonna-blikk. Vidåpne pupiller. Vi kan ikke ha det sånn i denne byen, nei det kan vi ikke nei. Få denne apoteker Høyer til galgen. Nå!

Slik tenkte byskriver Beyer. Hele byen var i opprør. Lønborgbussen var full av slostriler som ville besøke byskriver Beyer for å gi han sin støtte. Få apoteker Høyer til galgen nå! Inseratene haglet på veggavisene, dette var i tiden før grafittien ble kjent i Bergen. De brukte runepinner, forsåvidt til litt av hvert, men også til korte innlegg i samfunnsdebatten. Beyer baskari med BrittGunnurdur, sto det på ein slik runepinne. Beyer serdari, sto det på ein annan. Litt sånn på gammelnorsk, men det språket talte de nesten feilfritt også i høymiddelalderen.

- For en tulling. Han tror han kommer til å bli dømt etter loven. Merkelig hvordan slike folk utviser en naivitet som det er vanskelig å skjønne. (seg på).

Slik tenkte byskriver Beyer om apoteker Høyer, byens eneste og beste apoteker, den rikeste mannen i Bergen, med to rådyrkalver.

- Han oppfører seg som det er tillatt å smile på en søndag! Han liker ikke bauekorps. Han samler på helt unyttige vekster. Gud gir oss de vekstene vi trenger, Gud sender dem ikke pr. Båt fra Leiden. Clusius burde også brennes! Den botaniske hagen i Leiden er en syndens pøl!
- Som alltid når han tenkte i korte utropstegn, fikk han også tid til å tenke på de to rådyrkalvene i pausene, midt i mellom setningene. De to deilige rådyrkalvene som Gud hadde bestemt skulle være for han.

Samtidig- i et brev fra Dorthea til sin elskede husbond.

”Vi skal nok ikke være helt sikre på at byskriveren dømmer etter loven. Såvidt jeg skjønner, er Beyer følsom for folkemeningen. Han dømmer ikke i et vakum, men tar hensyn til den hånden som mater ham. Det kan hende du blir idømt en mindre bot. Ellers tror jeg dette går bra. P.S. Din Anemone”

Svarbrev fra apoteker Høyer:

”Elskte! Når jeg tenker på deg, tenker jeg på en Eremurus robustus. Du er forårets pryd, sammen med gule marktulipaner og sjakkbrettlilje! Jammen skal jeg reise kjerringa! Jeg tror jeg snart er fri! Byskriver Beyer kan da vel ikke være korrupt? Det tror jeg ikke noe særlig på. Innenfor min intelektuelle horisont finnes det ikke slike egenskaper hos menn som har avlagt den hellige akademiske flamme. La du merke til at jeg erstattet ordet løfte, som du sikkert hadde forventet deg, med ordet flamme? Jeg tror nemlig at folk leser fortere enn svint og da leser de akkurat hva de vil inn i teksten. Elskte! Elsk meg langt inn i din deilige undertekst! Forsmå meg ikke!
Vennligst hilsen en optimistisk Høyer.

Samtidig, i den gamle byskrivergården, ved byskriverpulten:

Vi kan ikke ha slike som apoteker Høyer i byen! Alle anstendige mennesker vet jo at man skal gå kledt i grått og svart. Man skal passe inn. Det er hybris å gå kledt i purpur. Eller var det krapprødt?

Tenksomt lot Beyer, byskriveren, det kompliserte resonnementet dure og gå, det herjet mellom hans hjernevinninger, ørene vibrerte i stolthet over det akademiske vokabular, nakkeskinnet hans reiste seg i brynde over den vokalrike fraseringstabellen han hadde berørt lang inne i sitt eget hode, et sted ingen andre visste om, men en gang hadde også Beyer hatt sin barnetro i behold, men det er lenge siden nå. Langt inne i svarthampen av den derre konteksten du aldri kan glemme.
Byskriveren har også sine problemer, han har nylig lansert sentralperspektivet i en av sine oljemalerier og samtiden er full av undring. Det som før var flatt, har nå fått en akse. Byskriver Beyer klarer ikke å ødelegge portrettet av apoteker Høyer.

- Jeg synes det er et bra bilde jeg. Godt komponert, fin kvalitet på malingen og bilder viser jo at jeg har rett. Sentralperspektivet er kommet for å bli. De kan si hva de vil om ødelagt eller sprengt flatevirkning, for ikke å nevne de som tømmer bilder for innhold, men jeg synes sentralperspektivet er fint jeg, sier byskriver Beyer til seg selv.

Derfor lar ikke byskriver Beyer portrettet av apoteker Høyer bli ødelagt. Han innlemmer det i sin samling i stedet.

- Typisk for apotekere! Hvorfor skal de være så selvsikre? Hvorfor bøyer de ikke nakken for Gud og Hvermandsen og loven? Skjønner de ingenting? Jeg tror jeg skal bruke bildet som en illustrasjon over hovmotet. Fin blindramme forresten. Fint vevd lerret, tenker Beyer.

Apoteker Høyer, i et brev til sin kone og ekteviv.

”Elskede, du er lik Hinnonbekken som slynger seg nedover Elomhøydens vakre omriss! Mer verdt er du enn hundre ottesanger! Når jeg tenker på deg, fryser jeg ikke lenger. Jeg blir varm og får lyst til å kysse din panne og munn! Du er så vakker når du vandrer langs bekkekløftens fuktige sig. Mer verdt er du enn 400 påskeliljer og en halv madonnalilje! Jeg bryr meg ikke om at vi aldri blir invitert i selskaper hos de andre handelsborgerne i Bergen sålenge jeg har deg. Vi har det så fint sammen og i de lyse vårnetter kan vi gå ut sent på kvelden, vende våre spagreiper i jorden og sammen finne den fylliten vi vet finnes derute et sted, akkurat passelig mold til liljer og narcisser og ruteliljer og hundetann. Jeg har vel aldri brydd meg særlig om borgerskapets merkverdige skikker. Deg vil jeg ha i fyllitens evige pergamon!

Det var innledningen, så de harde fakta. Jeg synes dette begynner å ta lang tid. Bør vi bytte advokat? Har min advokat strafferett som spesialemne eller driver han mest med oreigning? Dette må du finne ut av, selv om jeg vet du er glad i å dikte salmer når du har en ledig stund. Dikt en salme om meg da vel, da blir ikke dagene i fangehullet så mørke og mitt sinn skal atter lyse opp i glede!

Men som alltid er jeg optimist til siste stund, i neste uke er jeg nok ute og hos deg,

Kjærlig hilsen din husbond (du vet jo at det å tøyse med tegnsettingen er et sikkert tegn på ekte kjærlighet)”

Samtidig:

Byskriver Beyers bopæl:

(han snakker til seg selv)

- Det er jo manglende respekt for konvensjonen som er det mest opprørende. Jeg har fått vakter til å se gjennom hans hjem og der fant de en gul skjorte! Et sikkert tegn på upålitelighet og at man står i ledtog med djevelen. Men det er jo klart, sånne som han vil jo alltid finnes og dreper vi ham nå, vil det alltids dukke opp en ny tilsvarende figur. Jeg skjønner ikke at folk ikke kan oppføre seg, men det er vel djevelskapen som tar bolig i de som har betalt minst avlat. Det er vel slik det er med denslags, ukrutt forgår ikke så lett. Ellers som botanikeren Høyer sikkert ville ha sagt det. Løvetannen kommer engang til å spre seg til alle hager, også der den ikke dyrkes. Det høres rart ut, men han kan vel forsåvidt få rett, uten at mitt Gugsbilde rokkes ved. Det står jo ikke noe om løvetann i Bibelen. Fin kone denne apoteker Høyer har forresten, jeg tror hun skal slippe brennmerkingen og de andre redskapene jeg bruker for å få tiltalte til å tilstå pakt med djevelen. Jeg tror den beste metoden er at hun blir min kone, så kan jeg selv tukte henne på den måten som er godt for meg, sa Beyer til seg selv og skrev ut dommen.

”Apoteker Høyer dømmes til døden ved brenning og henging og garottering. Han har tilstått å stå i forbindelse med djevelen og hinmannen. Ved å være besatt av djevelen, noe vi klart kan se ut fra hans suksess som apoteker, har han forrykket den almenne samfunnsorden. Måtte Gud tukte oss alle, hilsen Beyer”

Vi har funnet alle disse brevene i byarkivet i Bergen. Det er det ingen tvil om. Grunnen til at vi har offentliggjort aktene, er forsåvidt ikke hva en apoteker og hans kone eller en dårlig byskriver måtte mene om det ene eller andre, heller ikke å spore til en almen hesedebatt. Nei, grunnen til at byarkivaren i Bergen gjør dette offentlig og vitterlig, er at vi gjerne vi avslutte saken. Det kan vi ikke gjøre før vi finner ut hva apoteker Høyer het til fornavn. Vi ber derfor lesere som har den informasjonen om å maile denne til høyersaken@postmottakbergenkommune.no.

status: ble ikke antatt

så et nattlig dikt velvillig samlet av en viss frøken opstad

”Mosedekte steinar
sleipe og glatte i det kalde regnet
stien går ved stupet
landsbyen er der nede”

Avsender:
Sivert
+4791646622

Sendt:
1:36:44
21.11.2006

Frå første stund

So var det gjort og det var ikkje råd å gjere det ugjord heller, ikkje i eit bel, og slikt eit bøle eg var i, nett no, i verdsveven, var det berre å hoppe ut i det og blø digitalt. Eg hadde ikkje tenkt å velge orda mine uten å tenke, men det slo meg at når ein bløggar ein fisk, så forsvinn alt blodet, og det gjer ein for å kunne ete fisken, som etter at det har vorte bløgga, er ein kald fisk, slik som eg no kjenner det, eg bløggar og har laga meg min eigen bløgg, og eg ventar ikkje på at nokon skal kalle meg ein kald fisk berre fordi eg slenger nokro ord ut i verdsveven, men det gjer eg no, for fyrste gongen, på nynorsk, det er slikt eit høveleg språk for å verdsveven, eg ser for meg korleis dei digitale søkeagentane strir kampen mot desse orda, som ikkje er så lette å forstå for andre enn bygdefolk vestfrå.

Men i blandt kjenner man smerten fra 30-tallet, lengselen etter det usagte som ligger i bruken av ordene sne, frem, efterhånden og lysten er der til å gå bort til bokhyllen og finne frem en diktsamling av Alf Larsen eller Sigurd Hoel eller Hamsun og det er et deilig språk å være litt konservativ både på nynorsk og på bokmål, for oppgaven for i kveld kaller, og det er i kveld å skrive litt dialog og monolog, på nynorsk, til spelstykke, om to karar, som står der, midt i livet, med gråten i halsen, og bannar, dei er nyskilde, og no har dei ikkje eit liv, det har forresten ikkje eg heller, men det får eg skrive om seinare.

(dialogvarsel)
- For ho sa at ho hadde funne ein annan, og eg som nett hadde bygd garasje til bilen hennar. Eg trudde det skulle bli noko på meg når eg hadde fått grunna panelet på framsida.

- Eg visste heller ikkje om noko som helst. Eg sto og laga til taco ein kveld til ungane, det var fredag (det er vanligvis på laurdagen vi har taco-kos, men vi skulle på konsert den kvelden, alle vi fire), og så sa ho til meg, eg er så glad i deg, Per Knut, at eg ikkje gå leve med deg.

- Vi hadde vore gifte i 13 år og vore saman i 15 år, og det var jo klårt, det var jo ikkje so mykje liv i sengehalmen, men vi bygde hytte i staden, etter at vi hadde tapsert og pussa opp i andre etasje i huset, og vi hadde jo fått ny bil, for det hadde jo naboane, og eg visste ikkje at det var sånn stelt med henne at ho ikkje klarte å leve saman med meg.

- Det var jo aldri stas dei siste årane, men vi var jo eit par og gjekk på middagar saman og det var jo greit å ha nokon i huset til å ordne og stelle til, og ho var jo flink med det sosiale, ho bad inn folk som kom til middag og det var jo kjekt. Eg har jo aldri forstått det med det sosiale, eg trur det ligg best for kvinnfolka, eg likar meg best på jakt og å mekke bilar, kvinnfolka snakkar jo så mukje og fort heile tida, at dei har så mykje på hjarta er uråd og forstå.

- Og no sit eg her, på ein hybel, eg har ikkje råd til å kjøpe hus og det var takka for alt slitet med å bygge hus og garasjen og naustet og dei to terrassane på sørsida og på austsida og det var jo eg som betalte alle rekningane, medan ho gjekk på kurs og skule medan eg betalte skulepengane på BI, for noko drit, seie meg rett opp i anletet at dei som har skule har meir å snakke om, det er så urettferdig, og ho fekk jo fin jobb ho, og no er ho saman med han larven, den jævla kontorrotta, han ahr vel aldri slått inn ein einaste spiker og eg trur han aldri kjem til å hogge ved til ho, men pipa skal vel få ein annan lyd når dei må kjøpe ved for vinteren.

- Eg angrar på at eg ikkje brukte tida saman med henne til å sjekke opp mange damar, då kunne eg jo hatt dei gåande på gras og plukke dei opp etter tur no. Alle veit jo at for å få fitte , må du ha fitte, det er jo sånn det er og eg var jo helvetes dum som ikkje gjorde som dei andre kameratane mine som var fine i kjeften heime og store i kjeften ute, når me var ute og reiste på seminar og jobba i byen. Eg var dum som var trufast, kva har eg igjen for det no, eg er ikkje heilt korka heller, det står jo skreve i panna mi at eg er skild, eg veit jo at ordet nyskild står skreve i panna mi når eg er på diskoteket for å prøve å raska opp litt gamal røy for å få opp humøret litt, det er så urettferdig at belønninga er dette. Eg var jo litt glad i henne og eg trudde på det heile, og no har eg berre sorga att og det er tomt heime no, og eg savnar henne og eg må prøve å få tak i ei dame som kan hjelpe meg til å pula meg over sorga og inn i eit betre liv, med duk på bordet og mat som ikkje stammar frå mikroen. Dei einaste kvinnfolka eg kan få tak i, er vel dei russiske, det kostar og alle veit at dei drar etter tre år, på streken, men det kan jo vera bra å ha ei slik dame i tre år, iallefall for å trene seg opp att.

- Eg saknar ungane og alt det som var i kvardagen, når me sto opp alle saman i halvsjutida om morgonen og smurde matpakke i lag og vi drog alle saman heimefrå halv åtte, slik at ungane kom seg på skulen i tiden og kona mi kunne vera glad og eg hugsar at ho sa til meg at eg var flink som hadde fått opp den doble garasjen så fort. Uråd å forstå at ho kunne dra frå dette og flytta saman med han lærarjævelen der oppe på Bø. Eg har lyst til å stille han opp mot veggen og bruke spikarpistolen på han og så skal eg ringe til ho og spørje henne om ho likar menn som passar inn i møblementet. Det skal eg ja.


(dialogvarsel slutt)

Det var nok dialog for i kveld, dette er som sagt et stykke som skal handle om to nyskilte menn på nynorsk, med publikum i bygdenorge og det vil nok gå mange kveldar meg bløgging før eg får sving på denne typen dialog. Det skal vere til folket og for folket og der er ikkje eg, midt i mitt liv.